Vet jeg ikke legger ut mye her men tenkte at jeg skulle prøve litt hardere.
Har ikke lest talen under her mer enn 1 gang siden jeg leste den live på forrige nyttårsaften og åpnet den her tilfeldigvis nå og jeg synes den fortjener å bli lagt ut her.
Reidar Nævdal er min beste vennav Simon Hagen
Jeg har kjent Reidar Nævdal i noen år nå og vi har uten tvil utviklet et skuddsikkert vennskap som kommer til å vare livet ut.
Reidar er for meg min første virkelig gode venn.
Jeg har hatt venner før, men de var litt for ofte ganske flink til å ende opp med å svikte meg. Før hadde jeg ikke noen skikkelige venner som jeg kunne fortelle hemmeligheter og slikt til.
Med Reidar Nævdal fikk jeg oppleve noe helt annet enn dette. Han viste meg at det gikk an å stole på folk og at det finnes ekte venner.
Vi har tilbrakt så mange timer sammen at vi praktisk talt har blitt brødre, og jeg tror ikke det er galt å si at han er den personen jeg kjenner best og som kanskje kjenner meg like godt tilbake.
Jeg møtte Reidar for første gang i en basketballkamp der jeg spilte for Alversund og han for Knarvik. Knarvik stakk dessverre, for meg, av med seieren i et av de sureste nederlagene i mitt liv, men det var vel en fortjent seier..
Reidar har rødt hår, fregner og briller, men greide likevel å knuse Alversund (og meg) og var kampens beste spiller.
Og det var ikke siste gangen Reidar skulle stikke av med seieren for det samme skjedde igjen kort tid etter i revansj- kampen der Knarvik druste Alversund ned i støvlene nok en gang. Men lite visste jeg at vi skulle ende opp med å bli bestevenner noen år etter.
Tiden gikk og skjebnen ville ha det til at jeg flyttet til Knarvik og begynte på ungdomskolen i samme klasse som Reidar, men det skulle gå en stund før jeg ble kjent med han etter skoletid.
I begynnelsen ble jeg mer kjent med en annen venn av oss alle, nemlig Atle, men det er en helt annen og dessverre kortere historie.
Som de fleste her vet hadde jeg også en annen kompis jeg hang litt med på den tiden. Han var en “Rollercoster Tycoon”- entusiast som designet Berg og Dalbaner på fritiden og het Yngve. Man kan si det sånn at det ikke alltid var like fett å være på besøk der. Dette vet jeg at også Marius måtte så smertefullt få oppleve ved et par anledninger. På grunn av alt dette var det stort behov for en eller to nye venner. For eksempel to som Reidar og Marius.
Første gang jeg kan huske å ha vært med Reidar etter skoletid var en gang han og Marius plutselig kom ned og ringte på og spurte om jeg ville være med å finne på noe.
Jeg kan egentlig ikke huske hva som skjedde den dagen, men etter det var vi uatskillelige, som to brødre.
Jeg ble etter kort tid meget fascinert av Reidar. Hans høye selvtillit, humor, (penis) og livsglede er en inspirasjon for oss alle. Jeg tror vi alle hadde hatt godt av å vært litt mer som Reidar.
Du, Reidar, møter verden med hodet høyt hevet og ler av alle utfordringer mens vi andre logrer halvhjertet med halen og håper på det beste.
Du er den som alltid vil se på glasset som halvfullt og som vil prøve å få oss negative tåper til å se saken på samme måten.
Det vil si at jeg kan ikke huske så mange tilfeller der du har vært veldig negativ. Jeg kan heller ikke huske helt at vi har kranglet før, noensinne egentlig. Og det synes jeg forteller litt om hvor gode venner vi har vært og fremdeles er.
Reidar Nævdal får venner i alle farger og fasonger hvor han enn går. Ingen ser ut til å mislike vår røde venn. Alle Ser ut til å falle for hans sjarm og selvironi . Tror ikke jeg har møtt noen som har påstått å hate han.
Hvem kan vel hate det ansiktet? Bare se på han!
Jeg vet at Reidar liker klisjeer så jeg har plassert en og annen godbit her og der, noe man vil merke allerede i neste setning.
Jeg hørte en gang noen si at en bestevenn ikke bare er en man kan leve med som venn, men en man ikke kan leve uten.
Jeg har aldri angret på noe jeg har opplevd sammen med Reidar, og jeg husker da vi fremdeles var ferske som venner og satt på rommet hans oppe og hørte på Norsk og Svensk rap og lærte oss tekstene utenat selv om vi ikke helt alltid skjønte hva de betydde. Vi var i allefall helt inni hip- hop kulturen i den perioden og spilte basketball hele tiden. Og hvis vi ikke gjorde det gikk vi på besøk til Lise og hang der. Som jeg sa så angrer jeg ikke på dette med hip- hop i det hele tatt. Det var faktisk ganske kult. Vi hadde det gøy og jeg kommer ikke til å glemme det.
Dette er selvfølgelig ganske lenge siden nå og vi har gjort utrolig mye siden den gang.
Men sørgelig nok vil jeg påstå at jeg og Reidar har vært separert for lenge og at vi nå har vokst litt ifra hverandre, men jeg tviler sterkt på at skaden er uopprettelig.
Vi har hatt for mye interne vitser som ble brukt hver dag og vi har opplevd for mye i lag til at alt bare skal glemmes og at vi ender opp med å bare gi hverandre et kaldt “hei” når vi møtes. Nei, noe slikt kan umulig skje med to som har vært såpass gode og nære venner så lenge som vi har.
Militæret splittet meg fra Reidar og resten av mine venner, og skjebnen spilte meg et puss når den plasserte Reidar etter meg i militæret. På den måten ble jeg og Reidar skilt fra hverandre i nesten 2 år.
Altså gikk det da ca. 2 år siden vi var skikkelig som brødre, og jeg håper bare på at alt kan bli som før og at du, Reidar, er klar for å bli min bror igjen sånn at vi kan fortsette med å gjøre alt mulig rart i lag med de andre vennene våre. Dette er jo selvfølgelig litt vanskelig eller tungvindt nå som jeg bor helt ute på Sotra, men vi får gjøre vårt beste med å se hverandre så ofte som vi kan.
Vi to har opplevd det meste i lag og har alltid kommet ut av det i lag som venner.
Enkelte ting husker jeg spesielt godt, som den kvelden vi badet i Hillandsvannet og regnet fosset ned på en måte vi kanskje ikke kommer til å oppleve igjen.
Hillandsvannet er egentlig et kapittel for seg selv når man tenker på alle de fine stundene vi har hatt der med våre beste venner.
Jeg kan nevne i fleng, men skal prøve å begrense meg litt.
En av de hendelsene som først popper opp i hodet mitt er den gangen vi hadde badet i Hillandsvannet hele dagen, men hadde verken skyss eller penger til buss og bestemte oss for å jogge helt hjem til Knarvik kai i det glohete været for så å hoppe rett i havet. Denne opplevelsen er etter min målestokk noe av det bedre denne verden har å tilby.
Når jeg først er inne på bading så føler jeg at jeg må nevne nakenbading- maratonen vi hadde i fjor sommer. Hvis jeg ikke husker helt feil så badet vi vel i ca 6 forskjellige vann rundt omkring på samme kveld, naken altså.
Reidar er den personen jeg liker best å nyte noen pils med mens vi hører på The Doors. Nettopp dette har blitt som ett ritual for oss begge.
En perfekt “Doors- kveld” vi hadde, innebefattet 12 Hansa, The Doors the movie og et par timer med de beste sangene bandet har å tilby mens vi pratet om jenter og livet generelt. Helt til slutt satt vi som regel og levde oss inn i sangene og stemningen. Etter dette merket vi kallet fra Knarviks’ kjølige og fuktige natt, og vi bar ut på en tur ned mot Kvassnesdammen der vi satt og så på himmelen og filosoferte helt til morgentåken kom sigende, og de første hjemmene i Knarvik kom til live.
En tradisjon vi to hadde sammen med Marius en god stund var at vi èn gang i uken satte oss ned sammen akkurat som i TV- programmet Villa Medusa for å dele ut svarte eller hvite kameler til hverandre. Hver av oss måtte si hvem vi mente hadde vært snillest og slemmest i løpet av uken og grunngi det. Vi førte alt ned på et ark der et minuspoeng sto for dårlig oppførsel og et plusspoeng sto for god oppførsel.
Det var selvfølgelig ikke uvanlig med både smisking eller smøring i denne perioden i den hensikt å sikre seg poeng eller en alliert. Jeg tror ikke det var uvanlig at om en av oss fikk et forsprang, så slo de to andre seg sammen for å gi hverandre poeng og dermed få en bedre sjanse til å ta den andre igjen.
Målet med alt dette stresset var å kåre en vinner i løpet av året, men vi ga oss etter en stund uten at jeg husker hvorfor. Det ble vel for mye følelser antar jeg.
En annen ting vi tre holdt på med en liten stund var å sitte oss ned i kjellerstuen til Reidar og fortelle hverandre våre største hemmeligheter og pinligheter. Det ble en temmelig feminin stemning der nede etter hvert som vi kom med flere og flere avsløringer om oss selv. Tårer ble felt og igjen ble det for mye følelser, så vi tenkte at det var like greit å slutte med det.
Jeg skal ikke plage dere med så mange flere minner nå, men likevel vil jeg nevne den gangen Reidar og jeg gikk oss vill på Hundvin. Vi gikk oss rett og slett vill, noe jeg ikke har gjort siden jeg var veldig liten.
Vi tenkte vi skulle ta en snarvei gjennom litt skau, men i stedet endte vi opp med timevis med trasking gjennom skog og villmark langs fjorden. Meningen var at vi skulle møte Marius, Tone Marit og Hanne- Julie for å grille og kose oss. Det var tross alt Hanne- Julie sin bursdag og vi kom flere timer for sent på grunn av den såkalte ”snarveien”.
Naturligvis var hun litt irritert og skuffet på oss.
Poenget mitt er at Reidar og jeg alltid har kommet oss ut av merkelige situasjoner med et smil og har alltid hatt blikket framover.
Jeg har hørt i alle slags sammenhenger og filmer at man finner nye venner hvor man enn går. Jeg kan på sett og vis være enig med det utsagnet, men jeg ser ikke helt hvordan man kan finne en ny Reidar i verden.
Alt jeg håper på er at du, Reidar, finner plass til oss i dine framtidsplaner og blir her med oss, for verden ville straks bli et kaldere sted å være om du skulle flytte fra oss.
Det jeg prøver å si her er at jeg tror det er en grunn til at jeg har alle de beste minnene mine med en og samme person. En person som betyr utrolig mye for meg og alle som sitter rundt dette bordet i kveld. En person vi alle ler med og har det gøy med hver gang vi er sammen med han.
Vi føler alle at denne personen er en man kan stole på og en vi kan støtte oss til når vi møter motstand i hverdagen og livet generelt.
Jeg tror de fleste her har ringt Reidar for enten råd eller trøst i en eller annen knipe, og fått god hjelp eller støtte.
I livet lærer vi at alt må ta slutt før eller siden, ingenting varer evig (ikke en gang denne talen), men jeg vil likevel foreslå ekte vennskap som en sterk kandidat til evighetsprisen.
Alle her kan nummeret til vår felles krisetelefon, vår felles nødhjelp, vår felles bestevenn, Reidar Nævdal.
Reidar, jeg er veldig glad i deg!
Dette er en mer eller mindre ukjent historie jeg har valgt å ikke fortelle til folk flest.
