Minne 2

2. Sånn det var før


Hvem kan se på dette bildet uten å få go'-følelsen i magen?
Alle hadde langt hår og hadde hver sin stil.
Jeg er forresten litt fornøyd med det bildet av meg selv..

Dette var den tiden da vi pleide å se filmer hver kveld og kjedet oss mye. Vi spiste snop og drakk brus. Hver eneste kveld var vi i kjelleren hos Reidar.
Vi hadde avstemminger om forskjellige ting som "hvem er den største taperen/vinneren av oss osv".
Vi elsket reality-tv som "Muldvarpen" og "Villa Medusa".

En tradisjon vi hadde en god stund var at vi 1 gang i uken satte oss ned sammen akkurat som i Villa Medusa for å dele ut kameler til hverandre. Hver av oss måtte si hvem vi mente hadde vært snillest og slemmest i løpet av uken og grunngi det. Vi førte alt ned på et ark, minus- og plusspoeng.
Det var ikke uvanlig med smøring (du så jammen bra ut i den t-skjorten, Marius!).
Målet var å kåre en vinner i løpet av året, men vi ga oss etter en stund uten at jeg husker hvorfor. Det ble vel for mye følelser.

En gang fant vi fram målebåndet for å finne ut hvem som hadde størst biceps. Det utviklet seg til at vi skulle finne ut hvem som hadde størst av alt. Størst fingrer, hånd, føtter, armer, lår, legger osv. Det eneste vi lot være å måle var pikken.

Jeg sier ikke at det var så mye bedre før i tiden, men jeg får veldig gode minner av å se på bildene fra den tiden. Jeg synes egentlig at ting er bedre sånn som de er nå. Jeg kjenner flere folk enn før og har det ganske kult for tiden.

Minne 3

3. Cast Away


Her sto vi altså, Reidar og jeg, i villeste granskauen og "visste" nøyaktig hvor vi gikk.
Destinasjonen var Trælandsvågen for å møte
Marius og de, veien vi gikk førte i en helt annen retning..
Jeg gikk forresten i shorts og sandaler hele turen og hadde skrapemerker over alt når vi endelig kom fram etter å ha forsert en ekte vestlands-jungel.

Jeg er ikke lengre helt sikker på hvor lenge vi gikk rundt i skogen og leitet, men til slutt kom vi fram til sjøen og så fort at vi var fullstendig på villspor. Vi fulgte fjorden i den retningen vi mente måtte være riktig og gikk i timesvis.

Underveis fant vi en åre i fjæresteinene og fant ut at vi måtte bruke den til noe. Den ble faktisk veldig nyttig på reisen langs fjorden. Den ble mest brukt som stokk der det var stupbratt og vi trengte et støttepunkt for å i det hele tatt komme oss videre. Hadde det ikke vært for den så hadde vi ikke kommet oss videre. På grunn av at den hadde vært så viktig under fjord-vandringen bestemte vi oss for å ha den med helt fram uansett. Det kunne tross alt hende at den ville bli nyttig igjen.
Det føltes nesten som et dataspill der man samler opp en mengde gjenstander som kan virke unyttige, men som senere viser seg å være særdeles vesentlige om man skal kunne komme seg videre til neste nivå.

Etter hvert kom vi til et hus og noe som minnet om en vei. Moralen var på topp og vi nærmet oss målet. Under hele turen fikk vi stadige masemeldinger og telefoner fra Marius, men det forsto vi godt ettersom vi var flere timer forsinket. Hver eneste melding og telefon ble besvart med " vi er der snart! må bare finne fram først!"

For å gjøre en lang historie kort så kom vi til slutt fram mange timer for sent, både sliten og sulten, men jeg kommer ikke til å glemme den turen med det første.

Vi gikk oss rett og slett vill, noe som jeg ikke har gjort siden jeg var veldig liten.